Årsmøte ved vakre Otra
Agder Historielag hadde et fantastisk flott årsmøte i april på vakre Vigeland Hovedgård i Vennesla. I naturskjønne omgivelser ved vakre Otra fikk vi blant annet et innblikk i Vigeland Hovedgårds spennende historie.
AV MARTIN LEDANG
62 kvinner og menn deltok i år på årsmøtet lørdag 26. april. Etter kaffe og mingling denne solfylte dagen på Løa, som er selskapslokalet i den restaurerte gamle låven ved Vigeland Hovedgård, var det klart for selve årsmøtet som i år ikke bød på noen overraskelser. Budsjett for 2025 ble godkjent, og det samme ble årsmelding og regnskap for 2024. Strategi og handlingsplan ble lagt frem av nestleder Sigrid Tufteland. Den ble enstemmig godkjent med innspill om å få med mål om gjøre tidsskrifter, årsskrifter m.m. mer tilgjengelig, og med innspill om samlingsplasser for historielagene. Noe som kan sies å være et viktig og godt innspill.
Og Birgit Attestog fra Setesdal Sogelag ble gjenvalgt til styret for to år, og valgt som leder for ett år.
Ellers hadde Vigeland Hovedgård og selskapslokalet på Løa mye å by på denne dagen. Ikke bare var den to-retters varmlunsjen og lokalene fortreffelige, men det gjennomgående temaet denne dagen var stedet, Vigeland og Vigeland Hovedgård, og stedet og gårdens historie.
Industrihistorie
Ove Holmquist Arntzen fra Vennesla Historielag fortalte litt om hva Vennesla Historielag driver med som temamøter, hjemmesiden deres, skolemuseet de drifter og aktiviteter i Vennesla historielag før han satt i gang med selve foredraget om Vigeland Hovedgård og stedets og fossens historie.
Vennesla Historielag har en utstilling om gruvedrift med blant annet mineraler i Vennesla. En utstilling om dette og krigen i Vennesla er blant det det dyktige lokallaget i Vennesla har hatt fokus på i det siste.
Vigeland Hovedgård er en industrihistorie og en historie om Vennesla. Det er en historie om sagbruk, jernverk, aluminium og laks ved en staselig hovedgård.
Vigeland Hovedgård ble bygget av Caspar Wild som sommerresidens, med inspirasjon fra både sveitserstilen og empirestilen. Bygningen har vært gjennom mange eierskap, fra Wild-familien til engelskmennene i Hawkshaw-familien.
Dokumentarfilmen «400 år ved fossen» som ble vist etter Arntzens informative og spennende foredrag ga oss enda et dypere innblikk i den spennende industrihistorien på Vigeland i Vennesla.
Engelsk eierskap og ettervirkning
Hawkshaw-familien, som eide gården fra 1896 til 1963, brukte området til laksefiske og som feriebolig. Etter at familien forlot gården, sto den lenge tom og ubenyttet.
I 1985 nedsatte Vennesla kommune et utvalgt som skulle utarbeide ideer for ny bruk av bygningen. Kultursjef Gro Jørgensen spurte Marion Arntzen om å starte Vigeland Hovedgårds venner. Formålet var «å vekke interesse for Vigeland Hovedgård, yte hjelp og skaffe midler til gårdens drift».
I 1989 ble det opprettet en stiftelse som hadde som formål «bevaring, vedlikehold og drift av hovedgårdens bygninger i en kulturell sammenheng». Formann ble Arne Krogstad. Anglo Tambini representerte Venneforeninga i Stiftelsen.
Sagbruk ved fossen
Industrihistorien ved fossen begynte med et sagbruk. Og dette eventyret startet i 1619. Jørgen Claussøn Topdal (1570-1641) kjøpte sag og sagfoss på Vigeland av Jens Aagesen Vennesla (som da eide Øvre Vigeland) i 1619.
I 1639 kjøpte han også det meste av Nedre Vigeland. Han fikk også bruksrett på den delen konge (kronen) eide. Jørgen Claussøn Topdal bodde aldri på Vigeland. Da han døde i 1641 flyttet konen Kirsten Lystrup til Vigeland med stebarna sine og tok over bruket. Etter at Topdal-familien hadde drevet sagbruket i tre generasjoners eierskap fra sønn til sønn, var det andre slektninger i Claussøn-familien som tok over. Peder Claussøn Poulssøn var siste eier. Han var en slektning av brødrene Peder, Jacob og Jørgen Claussøn som bodde i Kragerø før han flyttet til Vigeland.
Peder bygde to nye sager. 3. og 4. Nøding Sag (ferdig i 1756). Det var nå etter hvert blitt det største sagbruket i Agder, med produksjon på over 40000 bord i året. Etter å ha bodd noen år på Vigeland flyttet han til Sødal, og senere til Arendal. Nedre Vigeland ble da leid bort til forpaktere fra bygda.
På tidlig 1700-tallet var det kun 200 mennesker i bygda og 12 gårder, fortalte Arntzen.
De siste årene som Peder Claussøn Poulsen eide Nedre Vigeland skjedde mye forfall under de forskjellige forpakterne. I 1776 solgte han hele Nedre Vigeland til Peder Mørch, sønn til rådmann Ole Mørch i Kristiansand. Mørch var for øvrig i slekt med Claussøn-familien. Under hans eierskap ble det gjort mange utvidelser og forbedringer. I 1798 var det 8 sager ved Nødingfossen, hvorav fire av dem var silkesager. Mørch bygde også steinmur ved Ålestrøymen for å bedre forholdene for båttransport. Den siste sagen bygde han i 1809 (av gammel type), slik at det i alt da var 9 sager.
Jernmalm
Vigeland Brug utviklet seg etter hvert til å bli et jernverk, selv om det gamle sagbruket på Vigeland var i bruk frem til 1896
Det ble funnet jernmalm av Gunnu Larsen Erkleiv på Lømsland . I tillegg ble det funnet jernmalm i to ganger ved Rosseland, i østenden av Eikelandsvannet. I 1790 var gruvedrift i gang på Lømsland og Rosseland.
Peder Mørch ønsket å anlegge jernverket i Ålefjær. Gården lå ved sjøen, og hadde vannkraft til drift av blåsebelger, stanghammer og spikerhammer. Vegen til gruvene var kort og grei. Trekull og kullved kunne fraktes både på land og sjø.
Dessverre eide ikke Peder Mørch Ålefjær. I 1790 var det tre bønder som eide Ålefjær. 19.mai 1790 sendte Peder Mørch lensmann og to menn til Ålefjær for å spørre om de ville selge, og til hvilken pris. Ellers kunne Mørch tvinge gjennom salg ved å bruke «berganordningen» (oreinsretten) etter bergverkslovgivningen. Lensmannen fikk til svar at de kunne tenke seg å selge, men han måtte skaffe like gode gårder som erstatning, med sager og kverner like nær Kristiansand. Penger ville de ikke ha. Dette var i virkeligheten en lur måte å avslå på. Det viste seg å være umulig å skaffe like store erstatningsgårder i Kristiansand.
13.oktober 1790 kom Peder Mørch med to menn fra Oberbergamtet i Kongsberg til Ålefjær. Nå forlangte bøndene en pris på 8900 daler, mer enn det dobbelte av hva gårdene var verd.
Dette ble spikeren i kista for planen om bygging i Ålefjær. Peder Mørch bestemte seg for å bygge verket på Neder Vigeland, som han selv eide. Plasseringen var imidlertid atskillig mer ugunstig.
Vigeland Jernverk starter opp
22.februar 1792 fikk Vigeland Jernverk kongelig privilegium. De bygde masovn, to stanghammere, en spikerhammer og provianteringsmagasin. Alt dette sto ferdig i 1795.
En synfaring i 1798 omtaler spikerhammeren som lå like ved masovnen. Først ble det satt opp en 116 fots trestem for å hindre at elva gikk over masovnen. I 1796 rev de 57 for av denne og bygde en 11 fot høy gråsteinmur.
Det ble bygd åtte hus til arbeiderne på verket før 1795, og i 1796-97 ble det bygd tre nye hus.
Det ble også bygd veier fra gruvene til verket, og veier for transport av trekol. Inntil 1900 var det fortsatt bevart 40 kløvsadler på Vigeland, som ble brukt til kløvhestene som fraktet malmen. I tillegg var det flere tremodeller av kakkelovner.
Konkurs
Peder Mørch døde i 1813 som en nedbrutt mann, jernverket hadde vært en fiasko, og han hadde en kjempegjeld. Enken og sønnene drev firmaet vider under navnet P. Mørch & Sønner. I 1821 ble de slått konkurs og det som var igjen etter at eiendommene var solgt ut ble kjøpt på auksjon av slektninger for 15600 daler. Kjøperne var firmaet Claus Mørch &Sønn.
Firmaet Claus Mørch&Sønn som kjøpte Nedre Vigeland ble grunnlagt av Claus Mørch (1742-1797) som var bror av Peder Mørch.
Da Claus døde overtok enken og sønnen Ole Clausen Mørch (1774-1829) firmaet under navnet Claus Mørch & Sønn. Ole Clausen Mørch hadde vært en av Kristiansands representanter til riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814.Ole Clausen opparbeidet seg etter hvert en stor gjeld. Både Nedre Vigeland og alt annet firmaet eide ble solgt på tvangsauksjon i 1828.
Den rike skipsrederen Stener Stenersen i Lillesand som hadde kausjonert for lån Ole Mørch hadde skaffet seg, kjøpte Nedre Vigeland for 9700 daler (i 1816 taksert til 35000 daler). Nå var det krise i trelast og skibsfart, det førte til lav pris på bruket. Stener Stenersen døde imidlertid tidlig etter overtagelsen, og enken madam Stenersen på Møglestu overtok bruket.
Hun bodde på gården frem til 1834, da solgte hun gården til Caspar Wild i handelshuset.
Wild-dynastiet og engelsk eierskap
Fra 1834 til 1896 eide den sveitsiske Wild-familien i Kristiansand sagbruket og gården. Caspar Wild var født i Sveits I 1820 var han blitt medeier i firmaet Samuel Otto&Co som var Kristiansands virkelig store handelshus. I 1845 var de også Kristiansands største rederi med fem skuter. Sagene på Nedre Vigeland var noe nedslitte da Caspar Wild overtok, de ble reparert og forbedret.I 1852 trakk Caspar Wild seg fra forretningene og overlot disse til sin halvbror konsul Johan Henrik Wild og sin nevø Marcus (Max) Wild.
Vigeland Hovedgård beholdt imidlertid Caspar Wild, en plass han var svært glad i.
I 1847 hadde han revet den gamle gårdsbygningen og satt opp et nytt hus i sveiserstil. Han hadde også bygget hus i hjembyen Mittlødi i Sveits der han planla og bo om vinteren. Han døde allerede i 1855.
I 1896 kjøpte engelskmannen John Clark Hawkshaw (1841-1921) Nedre Vigeland med fossefall for kr. 354000 av firmaet Samuel Otto &Co.
Han ansatte Peder Mørch som bestyrer. Han var oldebarn til Peder Mørch som bygde jernverket på Vigeland. Det var mens Peder Mørch var bestyrer på Vigeland at direktørboligen på Vigelandsmoen ble bygget i 1898. I 1904 døde Peder Mørch, og sønnen Jacob Mørch overtok som bestyrer. I 1911 fikk han tittelen administrerende direktør. Lederstillingen på Vigeland hadde han helt til 1948.
Hawkshaw bygde et nytt moderne sagbruk i stedet for det gamle.
Fra sagbruk til aluminiumsverk
I mai 1907 startet byggingen av kraftstasjon og aluminiumsverk på Vigeland. Dette var et aksjeselskap Vigeland Brug AS. Etter litt oppstartingsvansker ble den første blokk av aluminium produsert i november 1908. I juni 1909 var produksjonen i gang i 19 ovner.
I 1948 gikk bedriften over fra aluminiumsproduksjon til rensing av aluminium til Super Purity aluminium. Nå heter bedriften Hydro Vigeland Brug AS.
Vigeland Hovedgård ble altså bygget av Caspar Wild som sommerresidens, med inspirasjon fra både sveitserstilen og empirestilen. Bygningen har vært gjennom mange eierskap, fra Wild-familien til engelskmennene i Hawkshaw-familien.
Hawkshaw-familien, som eide gården fra 1896 til 1963, brukte området til laksefiske og som feriebolig. Etter at familien forlot gården, sto den lenge tom og ubenyttet.
Bevaring av historiske detaljer
Direktør ved Hydro Vigeland Brug, Ole Harald Mykland, fortalte litt om Vigeland Hovedgård, restaureringen og hadde en spennende omvisning for oss fremmøtte.
Restaureringen av gården begynte for alvor i 1989. Arbeidet inkluderte samarbeid med lokale håndverkere og frivillige, og utforskning av hvordan bygningen kunne brukes til kulturelle og sosiale formål.
Restaureringsarbeidet på Vigeland Hovedgård var et ambisiøst prosjekt, som involverte en kombinasjon av dyktige håndverkere, lokal dugnadsinnsats og støtte fra bedrifter og statlige midler. De ulike rommene, som kjelleren og den ikoniske Kongesalen, ble restaurert med respekt for bygningens historie og arkitektur.
Restaureringen hadde som mål å ivareta bygningens historiske integritet. For eksempel ble det spesielle inngangspartiet, som har georgiansk påvirkning, fjernet og reparert av en ekspert, før det ble satt tilbake på plass. Det samme gjaldt de marmorerte feltene i gangen, som ble restaurert av en lokal malermester med unik kompetanse.
Det var rett og slett en fantastisk flott omvisning der folk koste seg med å se dette ærverdige bygget.
