Et likfunn i kjølvannet av krigen
Av Knut Flovik Thoresen
28. Juni 1945, fem uker etter frigjøringsdagen, ble liket av den tyske krigsfangen Richard Kaiser funnet druknet i Nidelva ved den lille innsjøen Hølen utenfor Arendal. Hendene på liket var surret sammen med ståltråd og liket hadde store hodeskader. Denne hendelsen vakte naturlig nok oppsikt i det lille lokalsamfunnet, og det gikk mange rykter og historier i lokalsamfunnet rundt dette likfunnet. Denne artikkelen tar for seg noen fakta rundt det som skjedde.
Den tyske okkupasjonsmakten i Arendal
Tyske soldater gikk i land i Arendal på morgenen 9. april og besatte knutepunkter i byen. I begynnelsen gjorde de tyske styrkene seg lite bemerket, og for befolkningen i Arendal gikk dagliglivet som normalt et par dager etter sjokkopplevelsen den 9. april. Etter en tid endret dette seg og okkupasjonsmakten kom med stadige pålegg og krav ovenfor byens administrasjon og øvrige befolkning, noe som naturlig nok medførte konflikter. Etter hvert ble motstandsgrupper etablert.
Men man må heller ikke glemme at det naturlig nok måtte være en sameksistens mellom den tyske okkupasjonsmakten og den norske sivilbefolkningen, noe annet ville vært umulig. Det er viktig å huske på at Arendals befolkning var under halvparten av det den er i dag, og at flere tusen tyske soldater økte byens befolkning betraktelig og satte sitt preg på bybildet.
Noen valgte også samarbeid med okkupasjonsmakten ut over det som var nødvendig, og de som kanskje bidro mest til den tyske okkupasjonen av Norge var entreprenørene. Mange Arendalsfirmaer jobbet på tyske anlegg i Agder og andre steder.
Mange arendalsfolk tok arbeid, mer eller mindre frivillig, med å bygge tyske installasjoner. Dette ble ikke regnet straffbart, og de fleste av tyskerarbeiderne gjorde dette for penger, og mange av dem var ikke medlem av NS eller sympatiserte med tyskerne.
De tyske soldatene, med noen unntak, oppførte seg stort sett korrekt mot lokalbefolkningen og noen av lokalbefolkningen kom tett innpå tyske soldater som også viste menneskelige trekk som hjemlengsel og savn. Enkelte lokale jenter fant seg også tysk kjæreste, noen fikk barn og andre giftet seg.
I Arendals området ble det etablert en rekke tyske forsvarsverk, Kalvøysund festning i Flostad, den store tyske leiren på Hove som blant annet huset en luftvernskole, Sandviken fort på Hisøya ble utvidet, mf. Den største tyske leiren i Arendalsområdet ble etablert på Myrene, her ble det bygd en brakkeby som kunne huse mange hundre soldater.
8. mai 1945 var endelig fem års lang okkupasjon over. Arendals befolkning fant frem flagg, pyntet byen med blomster og feiret at byen igjen var fri. På ettermiddagen 8. mai samlet hjemmefrontens medlemmer seg på Strømsbu gård, før de dagen etter inntok byen, satt vakthold på strategiske steder og begynte å arrestere NS-medlemmer og folk som hadde samarbeidet med tyskerne.
Freden kommer
Alle tyske soldater som nå var blitt krigsfanger og måtte holde seg i leirene i påvente av å bli sendt hjem til Tyskland via den såkalte «pølsemaskinen» i Mandal, og en av leirene krigsfangene ble samlet i, var Myrene leiren. Tyskerne stod for stort sett selv for at disiplinen ble opprettholdt, dette skjedde i samarbeid med de norske vaktene. I det store og det hele oppførte de tyske krigsfangene seg disiplinert. Det var riktig nok noen episoder med fyll og noen dameepisoder. For eksempel er det referert til en episode i Agderposten der en norsk jente forsøkte å komme seg inn i den tyske leiren på Myrene, kanskje ønsket hun bare å treffe sin tyske kjæreste. Uansett ble hun avvist av den væpnede vakten.[1]
17. mai 1945 ankom et kompani på 150 mann fra de britiske fallskjermtroppene «red devils» Arendal. Oppdraget deres var sørge for ro og orden, sikre tyske anlegg, avvæpne tyskerne og overvære at tyskerne selv ryddet opp minesfelt og andre sperringer. Rundt 25. mai kom også en oppklaringsavdeling fra den norske brigaden i Skottland til byen med omtrent samme oppdrag.[2]
Den 19. juni på kvelden forsøkte noen tyske marinegaster å klippe seg ut gjennom et gjerde i Tangenleiren på Hisøy. De britiske fallskjermsoldatene, som var forlagt på Barbu skole og på Grand hotell, sendte ut en patrulje fra utrykningsstyrken. En jeep kantret og den britiske soldaten Jack Sayle mistet livet. Han ble begravet på Arendal kirkegård fredag 22. juni 1945 klokken 11.00.
Likfunnet
Den 16 år gamle gårdsgutten Einar Leonard Olsen Moen (1929-2006) var nummer 10 av en søskenflokk på 12 og bodde på den lille plassen Monen ved Hølen i Nidelva.
Den 28. Juni 1945 klokken 14.00 var han en tur til Arendal, og som mange andre var robåt fremkomstmiddelet han brukte. Det var ikke lang vei til byen, og en slik rotur, de tre kilometerne, tok neppe mer enn en 20 minutters tid. Han rodde langs land, men hadde imidlertid ikke kommet særlig langt, bare 50 meter, da han oppdaget en bylt som lå og drev i vannet. Han så at det dreide seg om et lik og rodde straks i land for å varsle. Sammen med den 75 år gamle gårdsarbeideren Gustav Gulbrandsen som også var bosatt på Monen rodde de tilbake til liket som lå og fløt i en bakevje inntill fjellkanten.
De skjønte straks at her var det lite annet de kunne gjøre enn å varsle lensmannen. Einar løp så til foretningsfører Sætra på Klodeborg som hadde telefon. Den som hadde vakt på Øyestad Lensmannskontor den dagen var lennsmannsbetjent Odd Hanssen. Han bestemte seg for å rykke ut. Sammen med Moen og Særtra fikk de, etter en del om og men, buksert liket opp på en trelem og dratt det på land.
Det var et uhyggelig syn, liket var oppsvulmet og bar preg av å ha ligget i vannet i flere dager, og det hadde store hodeskader. De kunne se at det var en mann som var iført en blå sportsgenser, korte fiolette shorts, lave sko, klokke på venstre arm og to ringer, hvorav en signetring. Det litt merkelige var at beinene var bøyd bakover og det var bundet ståltråd rundt lårene og anklene. Det kom flere naboer til, og de fikk dekket til liket med et pledd og varslet Arendal politikammer som straks sender ut konstablene Lorang Hoel og Solli. Etter at lik og funnsted var fotografert, ble det lastet inn i politibilen og brakt til likhuset på Arendal sykehus.
Likskue
På Arendal politikammer fattet man mistanke om at liket kunne dreie seg om den tyske marinesoldaten, Marinehauptgefreiter (overkorporal i marinen) Richard Keiser tilhørende et tjenestested som sorterte under Hafenkapetain Egersund. Han var meldt forsvunnet fra krigsfangeskap i Myreneleiren den 21. juni rundt klokken 1530. Dagen etter forvinningen stod det en notis i Agderposten, «tysker rømt iført kort sportsbukse» Han ble beskrevet som lang, tynn og blond.[3]
Politiet bestemte seg for å hente noen tyskere som tilhørte samme avdeling for å identifisere liket. Og samme dag rundt klokken 18.30 ble hauptfeldtwebel Claus Juszczak og løytnant Kahle hentet til likhuset. Disse to kunne ikke identifisere liket, og ytteligere to tyskere Hauptgefreiter Ernst Gersdorfer og Hauptfgefreiter Ernst Sowinski som kjente Kaiser bedre ble hentet av britiske soldater og brakt til likhuset. Disse konstanterte at klærne tilhørte Kaiser. Senere ble også skoene som var funnet på liket identifisert av avdelingens skomaker som hadde hatt dem inne på reparasjon noen uker tidligere.
Dr. Lars Anda ved Aust-Agder sykehus observerte liket og konstanterte at det hadde ligget i vannet en ukes tid, og at dødsårsaken sannsynligvis var drukning.
Henleggelsen
Den 17. juli 1945 blir saken fremsendt til statsadvokaten i Vestfold, Telemark og Aust-Agder med anbefaling om henleggelse da det sansynligvis dreide seg om et selvmord. Tre dager senere, 20. Juli blir saken henlagt med påtegnelsen antatt selvmord.
Noe som også er viktig i denne sammenhengen er at mange erfarne politifolk, utdannet før krigen, hadde vært medlem av NS. Mange ble med etter press, men også de som hadde vært passive medlemmer ble midlertidig avsatt mens etterforskningen mot dem pågikk. Noe av løsningen ble å ansette medlemmer fra milorg, eller de som var utdannet som polititropper fra Sverige. Det er lett å anta at etterforskningsressursene var mangelfulle og at mye av den politifaglige kompetansen var svak. De mange landsviksakene bandt dessuten opp svært store politiressurser. Etterforskningen av omstendighetene rundt funnet av en død tysk soldat var neppe høyt prioritert. Likevel kan det synes som at politiet i denne saken gjorde en bra jobb.
Konklusjon
Hva som egentlig skjedde med Marinehauptgefreiter Kaiser kan virke litt uklart.
Det er også litt usikkert hvor han først ble begravd. Han kan ha blitt begravet i all stillhet på Arendal kirkegård eller på Hove på Tromøya hvor mange tyske soldater som begikk selvmord i fredsdagene og tiden etterpå ble begravd. I krigsgravtjenestens register står han oppført som begravd på Havstein krigskirkegård ved Trondheim.
I 1955 ble denne kirkegården utvidet fra litt over 1000 til 3 016 graver som en del av operasjon asfalt, og mange tyskere ble flyttet fra lokale kirkegårder og dit da. Ved krigens slutt var det gravlagt 1 061 falne her, og samme år ble tyske lik flyttet dit fra mange steder i Norge, blant annet fra Sørlandet. Tyske soldater ble gravd opp fra kirkegårder og gravplasser i Arendal, Egersund. Falnes, Kristiansand, Lyngdal, Mandal, Søgne, Tromøy, Tveit og noen andre steder.
[4] Mats Sponås, en flink og engasjert amatørhistoriker fra Trøndelag, fant graven til Kaiser. Den fremstår i dag som noe ustelt og slitt, og bærer ikke preg av at noen har besøkt den. Vi finner heller ikke spor etter Kaiser i slektforum på internett. Kanskje hadde han få eller ingen nær familie?
Men kanskje ikke så merkelig når man tenker på situasjonen Norge var i sommeren 1945. Man skal utvise varsomhet når man skriver om selvmord, men siden saken ble omtalt i Agderposten som blant annet spekulerte i at Kaiser ble drept i et internt oppgjør blant tyskere. Det kan synes merkelig at liket ble funnet bundet med ståltråd rundt bena, men ifølge en erfaren politimann forfatteren har spurt, er det ikke uvanlig at personer som begår selvmord forsikrer seg mot om å ombestemme seg i siste sekund. Papirarbeidet i saken tyder i iallfall på at det ble gjort et rimelig grundig og godt politiarbeid.
Sannsynligvis var det bare slik politiet konkluderte den gangen. At det var et tragisk selvmord begått av en krigstrett tysk soldat som kanskje hadde resignert og ikke orket å vende hjem til et Tyskland i ruiner etter en tapt krig.
Kilder
Agderposten
Arendal og Omegn Krigshistoriske forening (AOKHF)
Statsarkivet i Kristiansand, Arendal politikammer 2, Fd-0022 F-saker 1945, F-sak nr. 231 i 1945.
Frøstrup, Johan Christian (1998) Krigsår, Arendal i krig 1940-45. Friluftsforlaget, Arendal
