"Maria som Kvinnen i Åpenbaringen" av Peter Paul Rubens (1577-1640).
Beretningen om dragens (djevelens) raseri mot Kvinnen (Maria) . Johannes Åpenbaring, hele kapittel 12.

Illustrasjonen er hentet fra nettet med følgende adresse: http://stasunniva.blogspot.com/2018/03/ettertanke-maria-og-djevelen.html

 

10. mars 1890 dukket tre medlemmer av den ytterliggående dommedagssekten Domsbasunistene opp på politikammeret i Arendal. De kom for å anmelde den selvutnevnte profeten Aanen Reinertsen (1852-1891). Han var en bedrager, kunne de fortelle; en «falsk lærer» som hadde villedet menigheten. 

 

Denne mannen hadde utgitt seg for å være Guds utvalgte på jorden. Han var det såkalte «Drengebarnet», som beskrevet i Johannes’ Åpenbaringer. De tre anmelderne mente at Reinertsen avgjort ikke var Guds utvalgte. De kunne nemlig fortelle at han hadde hatt kjønnslig omgang med både gifte og ugifte kvinnelige sektmeldinger. Han ble kort og godt omtalt som en sedelighetsforbryter. Etter datidens lover kvalifiserte det til fengselsstraff.

 

 I de etterfølgende dagene ble kvinnene avhørt. Det ble gitt detaljerte skildringer av hvordan og på hvilket grunnlag Reinertsen hadde oppnådd kjønnslig omgang. Kvinnene ble visstnok presset til å godta at han utførte en «guddommelig handling.» Den bibelske begrunnelsen hentet Reinertsen angivelig fra Salomos Høysang og profeten Hoseas (3. kapittel). 

 

 Johan Ager var den mest fremtredende av disse tre som bad om samtale med politimesteren. Ager ble oppfattet som Reinertsens nærmeste medarbeider og han hadde støttet han lojalt siden sekten ble stiftet i Chicago i 1883. Nå tok han altså fullstendig avstand fra Reinertsen.

 

 Noen måneder tidligere hadde Ager begynt å tvile på sektlederen som hadde kommet med flere uoppfylte profetier. Ett dreide seg faktisk om en kjent skikkelse i Arendal. Det var selveste Frikirkens fremste leder, Paul Peter Wettergreen. Reinertsen hadde nemlig påstått at Wettergreen på et tidspunkt skulle være ett av de «tvende vidner» i de siste tider, som omtalt i Johannes’ Åpenbaringer. Wettergreen døde 10. august 1889 uten at så skjedde.

 

 Ager konfronterte Reinertsen med det inntrufne og påstod at hans profetier ikke ble gitt ham fra Gud. Reinertsen ble rasende og mente at Johan Ager hadde kommet med djevelske tanker. Han skulle kort og godt utstøtes hvis han ikke trakk anklagene tilbake. Det aktet Ager ikke å gjøre. Hans motstand mot Reinertsen økte til uante høyder da han noe senere ble fortalt om seksuelle utskeielser.

 

 «De mannlige medlemmene hadde fått tildelt hvert sitt værelse i andre etasje. Kvinnene og Aanen Reinertsen installerte seg i tredje. Ektefellene skulle ikke ha sosial omgang i det daglige og de kunne bare kommunisere om praktiske gjøremål»

 

 

Ektefellene fikk ikke lov til å dele seng

Helt fra starten av innførte Reinertsen et eiendommelig og ubestridelig krav til sektmedlemmene. De som var gift, hadde nemlig inngått et ekteskap som ikke var gyldig for Gud. Det innebar at ekteparene ikke kunne dele ekteseng. Dette kravet ble strengt overholdt både i Chicago og i Arendal.

 

I Vestregate hadde medlemmene etablert seg i april 1889. De mannlige medlemmene hadde fått tildelt hvert sitt værelse i andre etasje. Kvinnene og Aanen Reinertsen installerte seg i tredje. Ektefellene skulle ikke ha sosial omgang i det daglige og de kunne bare kommunisere om praktiske gjøremål. Den sentrale aktiviteten dreide seg om trykkeriet som befant seg i annen etasje. Boktrykkeren Johan Ager hadde helt siden starten vært ansvarlig for tidsskriftet Domsbasunisten. Etter at det ble forbudt, kom etterfølgeren, Tempelsvøben, med sitt første nummer juni 1889. Det var ikke fullt så hatsk i angrepene på «den djevelske statskirken», men hovedbudskapet var det samme; Reinertsen var Guds utvalgte og han hersket med eneveldig makt.

 

Reinertsen ble fengslet samme dag som han ble anmeldt. Etter tre dager ble han innlagt Arendal sykehus på grunn av dårlig helsetilstand. Samtidig ble det reist spørsmål om hans tilregnelighet. Det ble nemlig kjent at han året før hadde vært innlagt Gaustad asyl til observasjon. Han ble da utskrevet med diagnosen «religiøst forskruddhet» og beskrevet som mentalt utilregnelig.

 

 Helsetilstanden bedret seg, og han ble overført Eg asyl til ny observasjon. Ved endt opphold ble det konkludert med at Reinertsen ikke kunne betegnes som utilregnelig. Videre etterforskning ble igangsatt og vitner avhørt. Reinertsens lungetuberkulose forverret seg og han døde 4. juli 1891.

 

På det tidspunktet hadde de fleste kvinnelige medlemmene i Arendal trukket sine påstander om seksuelt samkvem med Reinertsen tilbake. 

 

På sitt høydepunkt var menigheten i Arendal den største i landet med om lag 25-30 medlemmer, barn inkludert. Antall medlemmer totalt er usikkert, men oversteg sannsynligvis ikke mer enn noen hundre personer. Størst oppslutning utenlands hadde menigheten i Chicago-området. Menigheten der telte 200-300 medlemmer. 

 

Forløpet 

Aanen Reinertsen ble født på slektsgården Osestrand i Valle sogn vest for Mandal. Foreldrene var søskenbarn og de skulle få ti barn. Aanen var den førstefødte. Det skulle vise seg at tre søsken ble rammet av alvorlig sinnssykdom i ung alder. I flere legejournaler senere ble det gjort et poeng av at Reinertsen kom fra en «arvelig belastet slekt.»

 

Etter fullført folkeskole, reiste Reinertsen til sjøs. I 1875 mønstret han av i New York og drev en omflakkende tilværelse noen år. Det er sannsynlig at han etablerte seg i Chicago omkring 1880. Reinertsen har selv uttalt at det var da han begynte «å søke etter Herren.»

 

Omtrent på dette tidspunktet gikk et ektepar fra Kristiansand, Johan og Severine Ager, om bord i et svensk seilskip som skulle til Amerika. Med i reisefølget var en annen kristiansander, den 23-årige ungkaren Ludvig Larsen. Han skulle senere etablere et vaskeri i Chicago som skulle stå svært sentralt i det videre forløpet.

 

Endemålet for ekteparet Ager var et område utenfor landsbyen Norway i Illinois, ikke langt fra storbyen Chicago. Her befant det seg en norsk koloni. Til Johan Agers store skuffelse var det ingen Frikirke i området. Mangelen på trosfeller førte til at han kontaktet vennen, den 28-årige bakersvennen Harald Stiansen om å komme over til Amerika. Ager ble bønnhørt og ekteparet Stiansen forlot Kristiansand i februar 1883.

 

Før Stiansen ankom Amerika, skjedde det skjebnesvangre møtet mellom Johan Ager og Aanen Reinertsen. De traff hverandre utenfor «Elling Eilesen-kirken» der de begge hadde påhørt en haugiansk-inspirert prest. Det ble innledningen til et religiøst fellesskap som skulle bestå i mer enn 7 år.

 

De som skulle danne kjernen i bevegelsen er dermed introdusert. Foruten Aanen Reinertsen, bestod den av Johan Ager, Harald Stiansen og Ludvig Larsen.

 

27. januar 1883

Like etter at Ager og Reinertsen innledet samarbeid, skjedde det store vendepunktet. Reinertsen opplevde da en åndelig kallelse fra Gud om å gå inn i en spesiell tjeneste. Denne hendelsen er beskrevet detaljert i tidsskriftene Domsbasunen og Tempelsvøben. 

 

Denne dagen, 27. januar 1883, hadde Reinertsen lest fra Johannes’ Åpenbaringer om engelen som kom ned fra himmelen, «…svøbt i en sky, regnbuen var på hans hoved, og hans ansikt var som solen og hans fødder som ildstøtter.» 

 

Reinertsen lurte på om det var Herren selv som kom med disse ordene. Som han satt slik og funderte, hørte han plutselig en røst som sa «Du er mannen! Du er mannen!» Reinertsen lurte på om det var selveste Satan som hadde kommet med disse ordene. Han hadde nemlig før denne tid ofte følt Satans fristelser og plagerier. Nå kom han kanskje «listig og fin.»

 

 

Ifølge Reinertsen fikk han en annen slags fornemmelse denne gangen. Det var liksom en hånd som ville inn i hans hjerte for «…der at nedsette noget.» Han tvilte lenge, men røsten gjentok flerfoldige ganger at han var mannen. Han bad til Gud om hjelp, men han ville liksom ikke høre på hans bønn. Over flere timer ble Reinertsen rammet av sterke kroppslige smerter. Han sammenliknet disse med kvinners fødselssmerter. 

 

Plutselig åpenbarte Herren seg for ham som en hvitkledd engel med et stort sverd i sin hånd. Da hørte han på nytt røsten om at hvis han ikke nå ville tro, ville han bli slått i hjel. Engelen uttrykte flere ganger at han var mannen, men Reinertsen var fortsatt tvilende.

 

Til sist overvant Reinertsen tvilen. Han så da en ring av små rødkledte engler som nærmet seg han på alle kanter. De plasserte noe på hans hode som han omtalte som «den evige evangeli krone og Drengens fødselsret…» Smertene forsvant, slik som de avtok når en kvinne hadde født.  

 

Reinertsen var nå fast i troen på at han var mannen, «Drengen», etter Johannes’ Åpenbaringer (12.5).

Der kan vi lese følgende: «Hun [engelen] fødte et Guttebarn som skulle herske over alle folkeslagene med jernstav. Og Barnet hennes ble tatt opp til Gud og Hans trone.» Reinertsen identifiserte seg også med engelen etter kap. 10.1 og engelen i kapittel 14.6.

 

Reinertsen var nå overbevist om at Jesus var kommet tilbake til jorden gjennom han. Tusenårsriket var begynt (Johannes’ Åpenbaring 20.5).

 

I de kommende årene videreutviklet Reinertsen læren. Det stod etter hvert helt sentralt at alle måtte ta stilling mellom han som «Kristi Tjener» og «Dragens engler». Dommedag var nær og Guds fiender skulle da bli slaktet. Det innebar at alle som holdt seg utenfor Reinertsens lille menighet, ikke kunne bli frelst. 

 

Vaskeriet

Etter noen måneder hadde Reinertsen klart å overbevise familiene Ager og Stiansen om sitt oppdrag. De bodde en tid sammen i Norway Illinois før de i mars 1884 flyttet inn hos den nylig gifte Ludvig Larsen i Chicago. Han hadde romslige lokaler der han drev et vaskeri. I kjellerlokalene ble det funnet rom for alle. Vaskeritjenesten ble utvidet og alle ble beskjeftiget i virksomheten. De levde spartansk, hadde felleshusholdning og ingen fikk utdelt lønn. Hovedformålet med vaskeritjenesten var å tjene inn nok penger slik at de kunne anskaffe seg et trykkeri. 

 

Ingen av ektefellene i kollektivet fikk lov til å dele seng med hverandre. Deres eneste kontakt var samtaler om praktiske gjøremål i vaskeriet og tiden sammen under fellesmåltidene.

 

 «Reinertsen ble rasende og skal angivelig ha truet med å knuse Stiansens hode med en bibel. Dette oppfattet Stiansen som en trussel om vold. Han trakk seg ut av kollektivet for en stund og kontaktet politiet.»

 

 

I denne lille sekten, bestående av syv voksne ildsjeler og noen barn, oppstod det raskt en konflikt. I stridens sentrum stod Harald Stiansen og Aanen Reinertsen. Det handlet om Reinertsens syn på ekteskap. Stiansen hevdet at Reinertsen hadde erklært at alle ekteskapene i kollektivene var urene og ugyldige for Gud. Stiansen hevdet også at Reinertsen hadde nevnt at hans kone kunne bli gitt til en annen mann.

 

På denne bakgrunn gjorde Stiansen opprør. Reinertsen ble rasende og skal angivelig ha truet med å knuse Stiansens hode med en bibel. Dette oppfattet Stiansen som en trussel om vold. Han trakk seg ut av kollektivet for en stund og kontaktet politiet. Det endte med en dom om at Reinertsen ikke for fremtiden skulle blande seg inn i Stiansens familieforhold. I politiavhør innrømmet Reinertsen at han hadde kommet med trusselen, men at det var ment åndelig og ikke legemlig.

 

Familien Stiansen vendte overraskende tilbake til kollektivet samme dag som dommen ble forkynt.

 

Saken skapte stor oppsikt i flere amerikanske og norske aviser. Sekten var inntil nå ukjent i Illinois. I avisen Chicago Times var sekten plutselig blitt førstesidestoff. På spørsmål fra avisen, nektet Reinertsen for at kvinner og menn levde atskilt. Til reporterens store forbauselse ble han introdusert for ekteparet Stiansen. Harald Stiansen kunne fortelle at det var djevelen som hadde fått tak i ham og at han var lei for alt. Han var nå tilfreds med å kunne leve sammen med profeten for fremtiden.

 

Trykkeriet

Fra innflytting i kjellerlokalene i Chicago, skulle det gå to år før et trykkeri ble innkjøpt.

18 april 1886 utkom det første nummeret av Domsbasunen. Til sammen ble det utgitt 37 nummer. Siste utgave ble utgitt i april 1887. Det første opplaget var på 500 eksemplarer og det vokste raskt til det tidobbelte. Skriftet ble delt ut gratis og det var nå sekten begynte å få en viss oppslutning.

 

Etter hvert som menigheten vokste, ble det kunngjort et omfattende forbudsreglement. Det ble forbudt å inngå ekteskap. Sang og musikk i enhver form skulle en unngå, likeså å drive idrett. Selv å springe over gårdsplassen, var ikke tillatt ettersom det ble betraktet som en «kjødets forlystelse.» Ellers kunne barn springe når det hadde et nyttig formål, f.eks. for å hente dyr i buskapen. Det var totalt forbud mot å fotografere eller å bli fotografert. Ensfargede gardiner og rullegardiner var tillatt når det var påkrevd for å skjerme privatlivet. Blonder eller heklemønster på gardiner var ikke tillatt. Blomster, bilder på veggen eller andre pyntegjenstander var forbudt. Kun bibel, Domsbasunen og skolebøker godkjent av Reinertsen, ble tillatt. For kvinnene var det forbudt å flette håret.

 

Forunderlig nok innførte ikke Reinertsen et totalt forbud mot tobakk. Han hadde tidligere vært en flittig røyker og innså sannsynligvis hvor vanskelig det kunne være å slutte. Han ville allikevel ikke bruke røykavhengige til ansvarsfulle stillinger i menigheten.

 

De strenge reglene som gjaldt barn, kan forundre. Det var innført et absolutt forbud mot lek. Barn skulle enten være beskjeftiget med skolearbeid eller lese i bibelen. De måtte få frisk luft når det trengtes, men alltid under oppsyn slik at ikke kjødets lyster fikk utfolde seg. Lediggang var roten til alt ondt. «Lad dem ikke have nogen lediggang; thi den lediggang er Djævelen til behag.» Barnet skulle tuktes hvis de overtrådte noen regler. Hvis foreldrene ikke straffet deres barn, var de «djævleopfostrere.» Slike foreldre ble betraktet for å være «sjælemordere», de bar nemlig djevelen i sine hjerter.

 

Tilbake til «det forjettede land»

Reinertsen bestemte seg tidlig for å vende tilbake til Norge for å utbre sin lære. Til sine tilhengere skal han ha forklart at han i en profeti hadde sett at Norge var det «forjettede land.» Modermenigheten skulle overflyttes når dens bestemte oppgave i Amerika var fullbyrdet. I juni 1887 drog han og Johan Ager av gårde. Mange av de kvinnelige medlemmene kom raskt etter.

 

«Reinertsen omtalte alle religiøse ledere som avgudsdyrkere. De forkynte «antikristens» lærdommer.»

 

 Etter en stund ble det inngått en leieavtale om et hus på gården Bellevue i Larvik. Her installerte Reinertsen og noen medlemmer seg. Ganske raskt ble det opprettet menigheter i b.la. Tvedestrand, Laget, Kragerø, Larvik, Skien, Porsgrunn, Ulefoss, Kongsberg og Kristiania. Harald Stiansen ble utpekt som leder av menigheten i Chicago. I Danmark ble det opprettet en liten menighet i Ålborg. Ingen av disse menigheten var større enn at medlemmene kunne samles i forstanderens hjem.

 

Under oppholdet i Kragerø kom Reinertsen i konflikt med en viss pastor Tangen. Det endte med at pastoren gikk til politiet. Grunnlaget for anmeldelsen var de utallige ærekrenkende uttrykkene som fantes i Domsbasunen. Pastor Tangen mente at språkbruken i tidsskriftet var i strid med datidens lover om spottende taler mot statens offentlige religion.

 

Reinertsen omtalte alle religiøse ledere som avgudsdyrkere. De forkynte «antikristens» lærdommer. Disse nåtidige «djevelhellige», men navnkristelige, fornektet noe selv djevelen ikke torde å nekte. Han anså dem for å være verre enn deres «Fader, Djævelen.»

 

Et annet sted kan en lese at kirkehusene i Norge, statskirkens spesielt, var satans lystigste palasser.

 

Politimesteren i Kragerø oversendte seks nummer av Domsbasunen til amtmannen. Saken ble oversendt justisdepartementet som returnerte den til sorenskriveren i Larvik. Sammen med distriktslegen foretok de et forhør av Reinertsen. De fant ingen tegn på sinnsforvirring. Reinertsen ble vurdert å være tilregnelig og strafferettslig ansvarlig.

 

Det ble noe senere tatt beslag i flere nummer av Domsbasunen. 20. oktober 1887 ble det tatt ut tiltale mot Reinertsen for omfattende spottende tale mot statens offentlige religion

 

Første rettsforhandling fant sted 11. november 1887. Reinertsen ønsket å føre sin egen sak, men ble pålagt å benytte en av byens sakførere. Reinertsen forventet at han ville klare å overbevise retten om at han var kalt av Gud. Av den grunn hadde han rett til å bruke de uttrykkene i Domsbasunen som ble bestridt. Som rimelig var, oppfattet hans forsvarer, sakfører Singdalsen, dette som en juridisk håpløs oppgave. Den eneste måten Reinertsen kunne unngå straff, var å erklære han for mentalt utilregnelig. 

 

Fra første stund stod Reinertsen og forsvarer i et klart motsetningsforhold til hverandre. Reinertsen ville sannsynligvis foretrukket fengselsstraff framfor å bli erklært mentalt utilregnelig.

 

Påtalemyndighetene mente at forholdet var avklart ettersom distriktslegen mente Reinertsen var mentalt tilregnelig. Forsvareren fremmet krav om nye uttalelser fra andre leger om Reinertsens mentale helse. 

 

Det ble pause i forhandlingene frem til mars 1888. Retten ble nå kjent med at det forelå flere tilfeller av alvorlig sinnssykdom i familien. Flere leger i Larvik mente at det måtte innhentes legeuttalelser fra overlege Lindbo ved Gaustad asyl. Det ble da også utfallet. På bakgrunn av sakens dokumenter, konkluderte overlegen med at Reinertsen led av «Monomania Religiosa» og at han var mentalt utilregnelig. 

 

Lindboe erklærte at de syner og åpenbaringer, spesielt de som vedrørte hans åndelige fødsel, var karakteristiske for denne type sinnslidelser. Ellers hadde overlegen lagt vekt på noen uttalelser om «ham fra Norden» som skulle utløse blod. Lindboe tolket det som om det var Reinertsen selv som skulle utføre handlingen. Under visse omstendigheter fryktet Lindbo at Reinertsen ville ty til voldsomheter.

 

Like etterpå gikk Reinertsen til et voldsomt angrep på sin egen forsvarer. Han omtalte Singdalsen både som et svin, som dragen og som «satans førstefødte skalk!» Reinertsen skrev videre at han ikke ville bruke Singdalsens våpen; «nei mine skal knuse både dig og dine i denne store himmelkrig…»

 

Det er ikke til å undres at Singdalsen ble skremt.

 

«Av legejournalen fremgår det at Reinertsen stadig var opptatt av Johannes’ Åpenbaringer og Kristi fødsel i ham. Han kom stadig med trusler, men påpekte at de ikke var legemlig ment. De ville ikke bli utført av ham, men av Gud.»

 

 Reinertsen ble ikke innkalt til siste rettsmøte 23. juni 1886. Aktor fryktet at opplysninger som framkom i møtet kunne drive en «sindsyk mand» til raseri og voldsomhet. Aktor antok at Reinertsen måtte anses som utilregnelig. Han kunne derfor ikke straffes for sine handlinger. Saken måtte allikevel opp til doms for å avgjøre skjebnene til de beslaglagte religiøse skrifter.

 

Sakfører Singdalsen henvendte seg til amtmannen og overlege Lindbo. Det endte med at Reinertsen ble innlagt Gaustad til observasjon. Det skulle særlig vurderes om han kunne utgjøre en fare for den offentlige sikkerheten.

 

Av legejournalen fremgår det at Reinertsen stadig var opptatt av Johannes’ Åpenbaringer og Kristi fødsel i ham. Han kom stadig med trusler, men påpekte at de ikke var legemlig ment. De ville ikke bli utført av ham, men av Gud.

 

Under oppholdet sendte Johan Ager brev til sin sektleder og fortalte at en av hans motstandere hadde begått selvmord og en misjonsprest hadde blitt drept. Overfor overlege Lindboe uttrykte Reinertsen glede over disse dødsfallene. Ifølge Davids ord kunne nemlig en rettferdig mann glede seg over hevnen.

 

Igjen konkluderte Lindboe med at Reinertsen måtte erklæres som utilregnelig og at det var

«overveiende liten sannsynlighet for at det her kunne dreie seg om et gudommelig sendebud.» I skriv til amtmannen antok Lindboe nå at Reinertsen var ufarlig. Han fant mye hjertegodhet og vennlighet hos han og han betraktet truslene som åndelige. Samtidig var han sikker på at Reinertsen ville fortsette med sine skrivelser straks han kom på frifot.

 

Lindboe var redd for å være helt absolutt med hensyn til vurderingen av hvor farlig Reinertsen kunne være. Hvis han oppholdt seg under «rolige forhold», var det ikke noe å frykte. Derimot kunne det være mer usikkert hvis han kom i omgivelser som kunne virke opphissende på han. Her kunne Lindbo støtte seg på Reinertsen gledesutbrudd når han hørte at prester ble ihjelslått eller begikk selvmord.

 

15. november 1888 ble Reinertsen løslatt utskrevet fra Gaustad. Johan Ager møtte opp. Den neste dag ankom de Larvik.

 

Den endelige dommen ble avsagt. Reinertsen ble frikjent for tiltalen. Retten fant samtidig at Domsbasunen ikke lenger kunne utdeles offentlig.

 

Fra Larvik til Arendal

Reinertsen trivdes ikke i Larvik. Han var misfornøyd med eiendommen Bellevue. Lokalene egnet seg ikke for trykkerivirksomhet. Dessuten var han ikke tilfreds med lokalbefolkningens respons på hans lære. Reinertsen regnet med at det i Arendals-området var flere rett-tenkende mennesker enn i Larvik. Det var nettopp i denne byen at forstander Paul Wettergreen virket. I sin forkynnelse var han, som Reinertsen, svært opptatt av endetidstanker. På en konferanse var Wettergreen medansvarlig for en kunngjøring om at «Jesu Kristi Aabenbarelse fra Himmelen er nær forestaaende.» Da Reinertsen vendte blikket mot Arendal, var Wettergreen, ett av «det tvende vidner», i ferd med å bryte med Frikirken. Den teologiutdannede, tidligere statskirkepresten Wettergreen, ville ikke ha noe med Reinertsen å gjøre.

 

I april 1889 flyttet sektmedlemmene inn i de rommelige lokalene i Vestregate. I mai var trykkeriet ferdig installert. Det nye bladet fikk navnet Tempelsvøben og ble utgitt med to nummer i måneden. Det ble utgitt gratis i et opplag på 12 000. Språkbruken i det nye bladet var neddempet. Angrepene på prester, statskirke og dissentersamfunn fortsatte, men de groveste kraftuttrykk ble skjøvet til side.

 

Mot slutten av året ble Reinertsen rammet av en alvorlig «forkjølelse», som i virkeligheten skulle vise seg å være lungetuberkulose. På dette tidspunktet ble han konfrontert med Agers mistillit til han etter at det ble kjent at Wettergreen var død.

 

I Tempelsvøbens januarutgave 1890 (nr. 14) ble det inntatt to artikler fra henholdsvis Johan Ager og daværende leder av menigheten i Chicago, Harald Stiansen. Begge hyllet de Reinertsen lære.

 

Sannsynligvis hadde Ager allerede da brutt forbindelsen med Reinertsen. Dette skriftet er det siste Reinertsen stod ansvarlig for.

 

En og en halv måned senere ble Aanen Reinertsen fengslet og alle påståtte seksuelle utskeielser avdekket. Sekten gikk nesten helt i oppløsning, men etterspillet er interessant nok.

 

Etterspillet

Det ble aldri bevist at Reinertsen hadde utført handlingene han ble tiltalt for. Han døde før rettsforhandlingene var avsluttet. Det kompliserte etterforskningen at nesten alle kvinnene trakk tilbake sine påstander. Allikevel mente både aktor og forsvarer at det forelå tilstrekkelig dokumentasjon til å fastslå at det hadde foregått ulovlig kjønnslig omgang. Siktelsen mot Reinertsen ble nemlig utvidet til at han angivelig hadde «forledet kvinnene til å gi falsk forklaring.» Strategien til Reinertsens forsvarer i Arendal var nå å få han erklært utilregnelig til tross for at han ble erklært tilregnelig ved utskrivelse fra Eg. Reinertsen aksepterte etter hvert en slik strategi.

 

Ikke alle ville vende ryggen til Reinertsen til tross for de alvorlige anklagene som var reist mot han. Snaue to uker etter arrestasjonen, lå det ferdig trykket et skrift med tittelen «Prøvestenen.» Forfatter var et Reinertsen-lojalt medlem. Han skulle senere dra over til Chicago og redde det lille som var igjen av menighet der.

 

I skriftet ble det forsøkt å bevise at Gud hadde drevet Reinertsen til å begå en «Hellig Gjerning» med tolv kvinner i menigheten, som «tegn på opprettelsen av de tolv Israels stammer.» Det ble vist til at David, som var en mann etter Guds hjerte, tok til seg flere hustruer, «ja endog en anden mands hustru…» Politiet kom i besittelse av et eksemplar av skriftet og ble styrket i mistanken om at det hadde foregått en sedelighetsforbrytelse. 

 

Menighetene i Chicago og Arendal kollapset. I Kragerø og andre steder langs kysten, fortsatt noen få å være lojale mot Reinertsens lære. Nord i landet skulle det i de kommende årene dukke opp noen menigheter med slagkraftige talsmenn. Daværende biskop Wilhelm Bøckman i Hålogaland var rystet over sekten og uttalte i 1897 at den nærmest måtte betegnes som religiøst vanvidd.

 

Det spørs om ikke biskopen dermed traff spikeren på hodet.

 

Referanser: 

Det evige Evangelium eller Domsbasunen af Ånen Reinertsen. Langtangen, pr. Kragerø. 1905

 

Josef Andrews: «Aanen Reinertsen og hans menighet. Den ukjente historie.» ca. 1980

 

Gunnar Molden: «Guds Menighet» i Vestregate i Arendal. Agderposten 19.09. 1996

 

 

 

 

 

 

 

 

              

 

 

 

 

---